Slektsforskning

Disse sidene handler om min slektsforskning.

Stæringen

Min oldemor Sofie Torsdatter Sørli sin onkel, Ole Nilsen Stæringen, bodde på en liten plass oppe i skogen øst for Sørli, ved tjernet Store Stæringen. I heftet «Jul på Eidskogen 1977″, skriver Inga Dyrkorn Sæther, fra Nord-Sætra en historie om disse folkene. Jeg gjengir deler av det hun skrev. Til slutt kommer jeg med mine kommentarer (rettelser og tilføyelser).

Et heim ved Steringen

Som et blankt øye i skogødet ligger et lite tjern som kalles Steringen, og dit gikk mange stier i farne tider. Ennå er det en og annen enslig meiter som søker fred der en sommerkveld når fisken vaker og sola gyller tretoppene før tussmørket. Fra liene rundt høres av og til bjeller fra sau som beiter, men ellers rår den store stillheten.

En vårdag i 1850-årene kom et ungt par gående langs en krøttersti på østsida av tjernet. Han var mørk og middels høy med sterke blå øyne og et dårende blikk som jentene ikke kunne stå imot, ble det sagt. Hun var velskapt og vakker med åpent ansikt og høvisk ferd av god ætt, denne jenten. Eli het hun og var bare 16 år, Ole het han. Nå skulle de «brøyte seg rydning i svartaste skog», og de måtte ha stort pågangsmot som kunne tenke en slik tanke.
Disse to hadde det. De gruet ikke unge, sterke og nygifte som de var. Først måtte de tømre seg en liten stue. Når vinteren satte inn for alvor var den ikke nådig der oppe på høyden, og ved juletider ble de tre. Ole arbeidet om dagen hos bonden han fra nå av var husmann under, og i de sene kveldstimene og de lyse netter la han opp gråstein til grunnmur. Eli, den unge kona, hjalp ttrofast til. Han felte tømmer og økseteljet til vegger, hun spadde torv og flekket never til taket. Det var et, kappløp med tiden mens det ennå var sommer, og ved høstjevndøger hadde de tak over hodet, hva mer kunne de ønske seg? Det var ingen storslagen bygning, men det var et hjem, og en dag fikk Ole til og med tak i en brukt dør som han bar på ryggen til skogs. Nå kunne stormen ule, de kunne lukke døren, de kunne åpne den og be folk se innom, og det var ikke så få. Snart var det en hesteleiter, snart noen som ville se etter sauene, og når det høstes og kuene rendte skogleies etter sopp kom konene nedi grenda i kveldingen for å få dem hjem til mjølking. Og da hendte det at de hadde med litt i et knytte som de stakk til den unge kona i Steringjordet, de skjønte at det ble heller smått med maten etter som flokken øket.
Inntil stua hadde de en liten sjå hvor de berget noen sauer, gras slo de bortetter alle tuer og i liene. De tok lauv og bant kjerr, men mot våren ble det skral levemåte for dyra også. Ulla fra sauene var god å ha, ja uunnværlig. Eli karet og spann i lyset fra peisen om kveldene og utover lange nattetimer. Når tyrien på peisen sloknet, bant hun hoser og votter i skinnet fra et talglys. At hun ikke segnet under byrden! Og hun segnet nok ofte, men rettet seg opp igjen fordi hun måtte.

Som husmannsfolk hadde de pliktarbeide på garden, og for å tjene noen skillinger slet de lange, varme sommerdagen i slåtten, og i vår- og høstonner. Verst var det å forlate de små når vinden ulte og frosten knaket i de gisne tømmerveggene, og otte for varmen gnaget. Senhøstes, i slaktestria, vasset Eli i snø og sørpe den lange stien til bygds og samme vei tilbake lenge etter at vintermørket sto som en mur rundt henne. Trøtt og sliten fomlet hun seg fram mellom trestammene, men tanken på at hun hadde med mat til de som ventet drev henne fram. Og ongekrokene trøytet tiden, og ble det for kaldt krøp de sammen rundt gråsteinspeisen og holdt små blåfrosne never mot varmen. De eldste rettledet og trøstet de yngste når det var smått med mat og snakket om hvor fint det var om sommeren når det var bær på tuene og fisk i tjernet, og så sang de salmevers som den eldste lærte i omgangsskolen. Når det led mot dugurdsleite og det fantes mel hengte den eldste gryte på skjæringen og kokte grøt, og i takknemlighet over matbiten slikket de treskjeene godt, som fattigfolk flest.
Men innimellom lysnet det. Når snille folk sendte flesk, klubb, lefse eller annen god mat med mor ble det fest i stua. Motgangen måtte de bære, men de små gleder ruvet stor. De var ikke bortskjemte der i marka. Og på blanke soldager før snøen kom og isen lå trygg var det ingen sak, da gikk leken lystig på tjernet. De hadde ikke gromme skøyter eller kjelker, men de var oppfinnsomme og brukte alltids en råd.

Sist i 1860-årene grodde kornet på sneisene flere år på rad, så det ble lite igjen etter treskinga med slyull på låvene, og da ble nøden større også i de små grå stuene. Vintrene var harde med sterk kulde. Skogfolket som drev med snarer etter hare og storfugl sto tomhendte ved kjerr og skigarder, og stirret sorgfulle på tom redskap i solrenningen.
En morgen så folk nede i grendene en rar lysning over skogen, og røk som grånet over tretoppene. Steringstua brant. Det var ikke noe gromt som gikk opp i flammer, men for mor, far og fem fattige barn var det stedet på jord hvor de hørtt hjemme. Alt var borte. Småting som barna gjemte på, mors fine blomstrete silketørkle som lå i et skrin og søljen hun bar da hun sto konfirmant for presten Ole Gaarder Rynning i Eidskog kirke, og senere da hun stto brud. Så måtte de starte på nytt, men nå hadde ikke Ole det samme pågangsmot som før, skuldrene lutet og han hadde noe håpløst i blikket, lagnaden hadde stått for hard. Nå flyttet han så langt ned at de kunne se tjernet, han måtte kjempe videre. Så skriver vi litt om på prestens tale i Peer Gynt: «Og før den neste vintersne var føket sto reist for annen gang hans ringe hus.»

En tragedie i villmarken
Midtsommers 1870 kom enda en jente til verden. Hun fikk i dåpen navnet Emilie. Da hun var tre år hendte noe som det gikk frasagn cg gjetninger om i lange tider til det omsider dovnet bort. Men i stuene bortetter ble det pratet om hendelsen i årrekker når folk kom sammen. Ole Steringjordet kom ikke hjem en mørk kveld i 1873. Han kom aldri hjem. Hvor kunne han ha tatt veien? Såvidt folket visste var det ingen som ville ham til livs. Kanskje kom han i vilske og ble utsatt for en ulykke, eller orket han ikke mer? Og skogen suste sin evige sang rundt Steringen, som før.
Barnet, det syvende, som Eli ventet da mannen ble borte, fikk navnet Ragnhild. Nå ble det en kamp på liv og død for den enslige mor. En dag hun gikk ut i skogen for å drøye det vesle grøtmelet med bark, kom han som eide plassen forbi og han slo henne til hun segnet, for barkens skyld. Men denne rike mannen døde fattig og uten etterkommere. Hun krek seg omsider hjem til stua og ség ned på slagbenken. Tok så en slitt salmebok med messingspenne ned fra hylla og sang med brusten stemme «Hvo ene lader Herren råde og setter all sin lid til Ham«. En salme av Georg Neumaruck, d. 1681. Hun lutet hodet i hendene og tårer dryppet mellom fingrene. Så rettet hun seg opp. Hun hadde tatt den tyngste beslutning en mor kan ta, å sette barna sine bort til fremmede, her var det ingen berging lenger. Alle fikk det bra dit de korn, og selv tok hun seg
til Lillestrøm for hun håpet det var lettere etter fortjeneste så de kunne samles alle. For enda var hun en ung kvinne.
Og så undres en vel over hennes videre skjebne, som i korte trekk ble oss fortalt. Hun giftet seg etter en tid, men mannen ble syk og døde før hun fikk samlet familien. Som så mange andre på den tid bestemte hun seg for å fare til Amerika. Der, i ekteskap med en svenske, kom hun i romslige kår og ville ta sine  over til seg, men årene hadde slitt båndene over og de ble i hjemlandet.

*

Da det lakket mot høst i 1873 gikk to jenter stien, som synes den dag i dag fra Steringen til Rasta. Det var Anne fra Austun, 17 år og vesle Emilie 3 år. Veslejenta holdt den eldste trygt i hånden, og fra denne dag var Anne en gild storesøster som tok seg av den ensomme småjenta og sammen med sine goreldre ga henne en god barndom, for det var så snille folk der i Austun. Emilie ble ei klok og vakker jente som svarte godt for seg da hun ble konfirmert i 1884 i den nye Vestmarka kirke.

Årene gikk. En frostklar juledagsmorgen klang dombjellene lystig fra hestene som kjørte til juleotte i Skillingmark kyrka, som skikken var. En etterkommer etter valonerene, Anders Korp, kunne ikke få øynene fra en lyslett jente med rødt tørkle og roser i kinnene etter sledeferden. Og slik bar det til at etter at Emilie hadde vært «pige» noen år i Skillingsfors mens Anders bygget hjem for dem, giftet disse to seg en vårdag i 1901. Og på høyden, vest om kirken med utsyn over Bjørkelången og blånene innover mot Koppom, fikk de mange og lykkelige år sammen. De fikk se en ny ætt vokse opp som hadde fått det beste i arv fra strevsomme foreldre. Men Norge glemte slektens mor aldri, og hun snakket og skrev norsk til siste stund. Kontakten med Rasta holdt hun altid vedlike og stien til Steringheimen gikk hun ofte. Siste gang var i 1920, da følte hun kanskje det var siste turen, og mens himmelen rødmet i vest, satt hun på en sten der ved tjernet og gråt stille.                                                                                                                                                                           Så reiste hun seg og tok stien fatt som hun gikk 47 år tidligere, tre år gammel, mot en uviss fremtid, som tross alt, ga henne mange lykkelige stunder.

Ids.

**************************************************************************

I.D.S. skriver at Eli var av god ætt. Det må i så fall ha vært hennes oldeforeldre. For både foreldre og besteforeldre var husmenn i nordre Delvika på Stagnes. To av besteforeldrene kom fra Høland, og var av finneslekt (Sigfridsætta). Eli var 18 år da hun giftet seg i 1855, ikke 16. Men at de var nygifte da de tok over, er nok riktig. For foreldrene til Ole døde 1857 og 1858. Vi kan jo spekulere i om det har stått et gammelt dårlig hus der når faren til Ole flyttet dit, og at Ole måtte bygge nytt hus. Det kan jo ha vært en sæter der. Bygdeboken forteller ikke noe om dette, og foreldrene Nils og Marthe er de første som er ført opp.

En yngre bror til Ole Nilsen Stæringen, Nils, er den første jeg finner født i Stæringen 15.08 1830. Ole og Nils sine foreldre er Nils Olsen Mellem og Marte Thorsdatter Bottilsrud. De kom fra Austmarka. De fikk også sønnen Tor Nilsen Sørli. Men da bodde de ved Billingen, ikke langt fra Finsrud. Tor er far til Sofie Torsdatter Sørli, som er mor til Magna Hansdatter Sæter. Emilie og Sofie blir søskenbarn.

I.D.S. skriver at Ole og Elis syvende barn som Eli ventet da Ole ble borte, fikk navnet Ragnhild. Det er feil. Barnet var en gutt, og fikk navnet Olaf. (Han reiste trolig til USA sammen med moren i 1880.) Det var heller ikke det 7. men det 9. barnet. Ragnhild var det 6. barnet, og Emilie det 8. Ragnhild vokste opp i Austun Rasta står det i bygdeboka under Stæringen. I Austun Rasta er hun ikke ført opp blant de 4 pleiebarna til Ole Tostensen Stangnessetra og Anne Olsdatter Klanderudtangen. men Emilie er ført opp der.

I 1865 folketellingen blir Ole kalt Husmann med jord. I 1875 var plassen fraflyttet.

Personen til venstre er Emilies sønn, Joel Korp, f. 1911. Bildet er trolig tatt på slutten av 1990-tallet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: