Slektsforskning

Disse sidene handler om min slektsforskning.

Drukningsulykken på Harstadsjøen.

Emma og Olaf
Den tragiske drukningsulykken på Harstasjøen

Min mormor Magna, hadde flere søsken som døde før hun ble født. To av dem druknet i Harstadsjøen. Jeg skal gjengi hva som sto om den ulykken i «Jul på Eidskog.» Det var noen feil i stykket, men de har jeg rettet.

Ulykken hendte i skumringen og mørketiden noen uker før jul. (30/11 1899.) De druknet i en lumsk råk i isen like nedenfor deres hjem.

Mannen og de to eldste sønnene Emil og Thomas, henholdsvis 20 og 18 år. (Feil.26 og 19 år.) var borte på arbeide da ulykken hendte. Hjemme drev kona (Sofie)’og datteren Emma med hjemmesøm – såsom skjorter og annet undertøy av hjemmevevet leret til de mange i familien, som alle skulle ha noe nytt til jul. Været utover høsten hadde holdt seg rått med regn og slaps, og først de seneste dagene hadde det blitt noen netter kaldt og barfrost.

Samtidig hadde sjøen «lagt seg» som det heter   og det var blitt skøyteis. Desverre var isen i tynneste laget ennå, og ujevn, og lite sikker noen steder. Men  skøyte- føret var førsteklasses, hvorfor alle gutter som  hadde skøyter var ute og lekte seg  på det fine føret.

EN HVIT TRÅSNELLE NR. 24:
Ute på isen var naturligvis 14 åringen Olaf, som forresten var konfirmert samme høsten. Likeså hans to yngre brødre Lauritz 12 år, og Håkon 10 år.
Hjemme i Sæteren var på ulykkesdagen bare husmoren og datteren. Foruten husets vanlige gjerninger, drev de begge med sying. Det var om ettermiddagen – og denne tiden på året blir det jo tidlig mørkt. Men før mørkret setter inn – hadde man før i tiden den såkalte skumringstimen – el- ler også kalt skreddertime for skreddere. Før de tente parafinlampen brukte skredderene legge seg på bordet og hvile en stund.
Denne hvilestunden ville også Sofia Sæter benytte seg av denne dagen (Noe som naturligvis skyldtes at hun følte trøtthet.(N.O.B.) Men akkurat da oppdaget hun at det var slutt på en snelle sytråd, og så ba hun datteren spenne på seg skøytene og løpe til butikken etter en snelle hvit sytråd nr. 24. Og Emma satte av sted. Det ble siste gang Sofia så sin datter i live.

A.O. Klanderuds butikk var jo alltid åpen til klokken 7 om kvelden, så det var god tid for Emma å kjøpe tråsnella. Men på isen utenfor var det fult med gutter som lekte seg. Blant disse var også hennes brødrene Olaf, Lauritz og Håkon. Trolig var det av denne grunn at Emma drøyde en stund med og dra på heimveien, slik at hun ble overrasket av mørkeret før hun nådde heim.

Resultatet ble at hun uforvarende kom ut på tynn is, som ikke bar utenfor en liten bekk – like nedenfor heimen hennes. Hennes høye rop om hjelp ble hørt av Olaf, er det etterpå blitt fortalt av kameratene han var sammen med. Om han på forhånd viste om at isen var svak nedenfor deres hjem, vet jo ingen. Men av ropene – og spesielt at hans navn hørtes om hjelp, forsto han at hun var i livsfare – og la ivei så fort benene kunne bære ham.

Hvilke forholdsregler han eventuelt tok for sin egen sikkerhet – vet jo ingen. Dessverre gikk han i mørket selv i råka, og hadde da ingen mulighet til å hjelpe sin søster som på dette tidspunktet allerede var gått ned – ble det antatt av omtale etterpå. Olaf som var en god svømmer, hold seg naturligvis oppe lenger, men det tok så alt for lang tid før hans nødrop ble forstått. Rop og skrål fra ungdommen på skøyter hørtes jo overalt på isen om kvelden.

I nabohuset i Nord-Sætra bodde ekteparet Anders og Marthe, begge over 70 år gamle. Sønnen Albert var borte på arbeid (visstnok som vanlig sammen med karene i Sø-Sætra (O.N.B.) Det er fortalt at gamle Anders lå på sofaen og dormet, da pleiedatteren Minda kom springende inn og ropte att noen må ha gått ned gjennom isen nedenfor jordet her. Begge sprang ut, og hørte da tydelig høye rop om hjelp.

Om Anders da hadde tanke på å besvare ropet, er allergi nevnt. Men begge sprang så raskt de kunne ned til båten og hvelvet den ut på isen. Men det fantes hverken årer eller andre hjelpemidler i farekosten, hvorfor Anders befalte jenta springe opp til låven og hente en fløterhakke som hang på en nærmere angitt sted.

Men dette måtte i nødvendigvis ta noe tid, så når Anders og Minda kom seg utover isen i mørkeret, hørte de ikke ropene lenger. De kunne heller ikke se råka, hvorfor redningen ikke lenger var mulig. Hvorvidt den ulykkelige barnas mor ble alarmert mens Olaf ennå holdt seg oppe, er det ikke mulig å ha noen for- mening om nå så lang tid etter. Men budstikken gikk raskt, så snart ble det folksomt ved sjøkanten i Sæteren.

Sokning fra båten med fløterhaken ble umiddelbart satt i gang, og det lyktes også å få tak i Olaf, men det var gått så lang tid at livet ikke kunne kalles tilbake. Ved denne tid viste ingen av de tilstedeværende at søsteren til Olaf også lå i råka. Først da moren ble underrettet om at sønnen Olaf var druknet, ble hun forskrekket – og spurte etter Emma. Dessverre var det ingen av de tilstedeværende voksne som hadde sett noe til datteren.

På dette tidspunktet var også sønnene Lauritz og Håkon kommet hjem – og på morens engstelige spørsmål om de hadde sett noe til Emma, var svaret ja. Begge hadde sett at søsteren dro på heimveg Østover isen ved mørkets frembrudd. Og dermed sto det hele i all sin gru temmelig klart for den så hårdt rammede moren, at også datteren var gått igjennom og druknet.

Sokning ble straks gjenopptatt i samme råka, men uten resultat. Dette ble fortsatt så snart det lysnet samme dag, og da ble også Emma funnet, og morens nesten sikre anelse og tro på at datteren også brutalt var revet vekk fra henne – ble bekreftet.

Det ble noen sorgfulle dager, ja netter også for familien i Sø-Sætra. Og missfølelsen var naturligvis stor hos naboer og bygdens befolkning forøvrig. Naboene var som vanlig raske med og komme til hjelp ved slike anledninger. Sina Øverby, som forøverig var forlovet med eldste sønnen Emil, kom først som rimelig kunne være. Dessuten Eli Bråtan, kona til maler og altmulig mann Martin Bråtan.

Det første disse hjelperene fikk tatt fatt med, var og kle av og stelle de døde. Under dette arbeide falt en hvit tråsnelle ut av Emmas kåpelomme. Synet av tråsnella førte til at mora ble stående stiv og stirre aldeles redselsslagen på gjenstanden, som om et spøkelse var dukket frem. Denne atferden hos Sofia, virket kanskje litt uforståelig hos de to hjelperene, men da de ante at det måtte ha en sammenheng med ulykken, unnlot de og spørre.

Den hvite tråsnella var for moren en ubarmhjertig an- klage mot henne. En anklage som i høyeste grad, minte henne om at det var hun som hadde sendt sin datter avsted i mørkingen i går – for å kjøpe en hvit tråsnelle. Synet av snella tålte hun ikke nå. Hun vaklet bort til senga, kastet seg oppi, og gråt bittert lenge.

Det er Nils O. Bakken som har skrevet denne historien i Juleheftet «Jul på Eidskog.» Jeg har gjengitt historien slik den sto i heftet.

Familien hadde også mistet en ni måneder gammel baby, to år føre dette hendte.

2 kommentar to “Drukningsulykken på Harstadsjøen.”

  1. Marie Thoresen said

    Hei! Jeg er oldebarnet til Sina Øverby og Emil som du skriver om her. Så da er vi i slekt! Mvh Marie Thoresen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: