Slektsforskning

Disse sidene handler om min slektsforskning.

Rannveig Lindalen (Ellen Rannveig Jansson)

Posted by Bjørn Gunnar Lindalen den 07/16/2008

Ellen Rannveig ble født den 19.03 1928. Hun ble Magna og Nils sin syvende unge. Men hun er trolig den første som ble født i «Bjørkeli.» Vi vet ikke om Bengt kan ha blitt født der. Det var de eldste ungene og Magna som ga Rannveig navn. Til og begynne med ble bare Ellen brukt. Men en dag da ungene lekte oppe i Haget, var det en som sa til henne at hun kom til og bli kalt «ÆLI«(med tykk l), da hun ble stor. Dette syntes hun var så stygt, at det ville hun ikke bli kalt. Siden har hun bare blitt hetende Rannveig. Det var et søskenbarn til Helge Sæter, som sa dette til henne. Han var ifra Namnå.

Leker
En gang ungene lekte i Haget, kom hennes onkel, Sven Hakon opp til dem. Rannveig hadde aldri sett eller hørt om han før. Dette var trolig i 1932. Han hadde vært i USA. De lekte med kongler og steiner. Av steinene lagde de fjøs med båser. Dit satte de kuene som var laget av kongler. Konglene hadde kvister til ben. Dette har vel de fleste av oss lekt.

En gang Nils kom hjem ifra Skog og Land møte i Oslo, fikk Rannveig og Svea en nisse hver. Nissen til Rannveig var rød med trehvite tresko. Da hun klemte den på magen, lo den. Innvendig var den fylt med trespon. Da Lilla jobbet på Grasmo, lagde hun to hunder av tøy til Rannveig og Svea. Rannveig sin var svart og gul. Vanligvis så brukte Magna og sy dukker. De ble fylt med spon. En gang fant Rannveig et dukkehode på Rastad. Det var av blikk, og var malt. Om vinteren akte Rannveig på ei papplate nedover jordene i Sø-Sætera.

En gang skulle Nils kjøpe røde tøysko til Svea og Rannveig i Sverige. Mange ting var billigere i Sverige da som nå. Skoene skulle de ha 17-mai. Dette hendte før de begynte på skolen. Nils prøvde og smugle dem over uten og betale toll. Men han ble tatt. Det ble ikke noen nye sko 17. mai. Jentene ble veldig skuffet. De hadde gledet seg sånn. Dette hendte før de begynte på skolen.

De hadde en katt i Bjørkeli. Den var hvit, gul og svart. Rannveig var ikke så veldig gammel da.

En gang før Rannveig hadde begynt på skolen, skar hun seg under foten. Hun hadde badet ved båt landet på nedsiden av Sø-Setra. Faren tok henne med til Doktor Johnsen på Vestmarka. Han hadde kontor i annen etasje i det røde huset som sto på andre siden av Forbrukeren. Nå er det parkeringsplass der.
Han var der noen ganger i uka. Det hadde nesten gått Koldbrann i såret. Da han skar opp såret, (han skar ett kryss) sprutet det på skjortekragen hans. Noen dager senere dro de ned til Skotterud for kontroll. Faren kjøpte en is til Rannveig i «Bonerud kafeen». Det var den første isen hun fikk.

Bærplukking.
Det ble plukket mye tyttebær i Bjørkeli. De hadde ikke råd til å kjøpe mye sukker om gangen, så de måtte lagre bæra oppe gangen i annen etasje. Tyttebæra ble lagret u-sukret i en balje til venstre når en kommer opp trappa. De laget syltetøy av bæra. Etter krigen, hermetiserte Magna en del. I første eller andre klasse plukket Rannveig bær så hun kunne kjøpe garn. Hun tok ut rødt og gult garn på Forbrukeren. Magna strikket en lusekofte til henne av garnet .

Blomsterpottene var fiskebollebokser med kreppapir rundt. I bunnen ble det banket et hull med en spiker. De brukte også skåler.

Skolegang
Høsten 1935 begynte Rannveig på «Småskolen», som den het da. Den lå like ved der Sentralskolen er nå. Før gikk elevene tre år på Småskolen, og fire år på Storskolen. Så kunne
de hvis de ville, eller hadde råd, gå Framhaldsskole, eller Middelskole. Framhaldsskolen var ettårig, og Middelskolen treårig. Dagen før hun skulle begynne på skolen, fikk hun 5 kr. av faren for og kjøpe ransel. Rannveig og Sofie gikk da til Klanderud butikken og kjøpte ranselen. Den hadde hun i syv år. Vanligvis brukte de og handle i Forbrukeren, så årsaken til at den ble kjøpt i Klanderud butikken, er kanskje at de ikke hadde noen ransel der da. Det var vanligvis faren som handlet i Bjørkeli.

I første og tredje klasse hadde hun Frøken Bækkelund som Lærerinne. I andre klasse hadde hun «Frøken Åse», altså Åse Sæther. Hun var vikar for Frøken Bækkelund. Mannen til Rannveig, Gunnar, alle barna, og til og med barnebarnet Siv Elin har hatt «Frøken Åse» som Lærerinne. På den tiden var det ikke flere lærere og lærerinner på skolen. (I dag heter det forresten ikke Lærerinne, men bare lærer, selv om hun er kvinne.) Frøken Bekkelund var den eneste læreren på Småskolen, og Arvid Nilsen den eneste på Storskolen. Han bodde også på skolen.

Det var læreren og lærerinna som fyrte opp i ved ovnen om morgenen. I småskolen gikk de to dager i uken, og på storskolen tre dager. Da gikk 4. og 5. klasse sammen, og 6. og 7. klasse sammen. Skole dagen begynte klokken 9.00, og var ferdig en gang mellom 14.00 og 15.00.
Det var seks skoletimer, â 45 min. og de hadde langfriminutt. Det var altså omtrent som nå.
Rannveig gikk til skolen. Hun hadde ikke sykkel. Hun kan ikke huske at de fikk «ris»  på skolen. Gymnastikken deres var omtrent som militær marsjering. «Høyre om. Venstre helt om. Fremad mars. Avdeling holdt.»

Før de begynte undervisningen om morgenen, sto de ved pultene og sang et salmevers. Ved skole dagens slutt, sang de også, men da sang de ikke salmer. I blant hadde de egne sangtimer. Da kunne de for eks. synge:

«Mellom bakkar og berg.»
«No ser eg atter slike fjell og dalar.»
«Den fyrste song eg høyra fekk.»
«Fedrelandssangen»
«Pål sine høner.»

Jeg kan tenke meg at de sang spesielt mye i andre klasse, for da hadde dem «Frøken Åse.» Hun var veldig glad i å synge, husker jeg. Det hendte at vi sto ved pultene og sang også.
De lærte ikke og spille noe instrument. Men lærer Nilsen hadde orgel, som han spilte på i blant, mens elevene sang. De ble hørt i om de hadde gehør for musikk. Det skulle stå på vitnesbyrdet. De hadde Kristendom i første time hver dag. Bibelhistorie var eget fag. De hadde både Katekisme og salmebok. I begynnelsen av småskolen hadde de «ABC.» Senere fikk de lesebok. Det første stykket de lærte i leseboka het’ «Alt er skabt af dig o Gud.»

Leker
Lekene de lekte var:
Ta den .ring, og la   den vandre. Sistemann ut, (de sto ikke i noen ring.) Kakken, eller de «hæmpet ball  »
Det var på en måte «triksing» med ballen. Ellers så var det flere forskjellige ball leker. Ballen var omtrent på størrelse med en håndball. Det var som regel jentene som drev med disse lekene. Guttene slo ball, sparket fotball, eller vippet pinne.

Skoleturer
I tredje klasse hadde de sparktur til Grusjø skole. En sommer da hun gikk på storskolen, gikk de til Vardåsen.
Høsten 1938 begynte hun på Harstad Storskole. I dag blir huset kalt «Nilsenhuset». Vestmarka menighet har kjøpt huset, og bruker det til Kirkestue. Bjørg og Arvid Nilsen eide huset. (Arvid kjøpte det i 1941.) [Eide kommunen det før?] De leide ut syd enden av huset til skole sal. Arvid Nilsen var også Kirkesanger og Klokker i mange år. Skole salen var i øst-vest, tavle og kateter var i vest. På vestveggen  hang det Norges og Sverige kart, og Østlig og Vestlig verdensdel kart. På syd veggen sto det et orgel som ble brukt til sangtimer og undervisning. (Rannveig fikk ikke undervisning på orgelet.) På nord veggen var det hyller for tegninger, og der sto svart ovnen med skydd foran.

Pultene som de satt to og to ved, var gamle. Krakken de satt på, satt fast i pulten. Foran på pulten var det et hull til blekkhus, blyant, og penn/m. pennsplitt. Når elevene skulle føre inn et eller annet, så brukte de blekk og pennsplitt. Til kladd brukte de blyant.

Fagene de hadde var:
Regning, Norsk skriftlig og muntlig, Kristendom, Norgeshistorie, Naturfag, Geografi og Tegning. Da de skulle skrive stil, hadde de som regel tre oppgaver og velge mellom. Rannveig var flink til å skrive stil. Som regel fikk hun Sg. i karakter på stilen. Om vinteren fikk de tran. De måtte ha med spiseskje hjemmefra. I friminuttene lekte de på «Tråkka.» (Det er kirkeplassen.) De hadde Kristendomstime den første timen hver dag.

Krigsutbruddet
Da krigen brøt ut, gikk Rannveig i femte klasse. Hun tror hun fikk høre om krigen på skolen. Lærer Nilsen gikk ut og inn av klasserommet og hørte på nyhetene på radioen. På mange skoler fikk elevene fri den dagen og noen dager fremover. Gunnar Lindalen fikk fri i tre uker. De måtte bruke blendingsgardiner i Bjørkeli, som alle andre steder.

I 1941 begynte undervisningen etter juleferien den 20. januar, i stedet for 6. som var planlagt. En av årsakene var at myndighetene ville spare brensel. Fra 27. februar 1942 og en måned fremover var det brenselsferie.

Konfirmasjonen
Rannveig begynte hos presten våren 1942. Hun var da snart ferdig med 7. klasse. De gikk dit en gang i uken. Presten het Bjarne Norheim. Han var prest i hele bygda, så mannen hennes, Gunnar, har hatt ham også. Den som egentlig var prest i Eidskog på den tiden, var John Magnesen Rognved. Han var sokneprest i åra 1934 til 1945. Men vel 90 % av de norske prestene la ned sine embeter i 1942. Rognved var blant disse. Prestene mistet sin statslønn, og i Eidskog rekvirerte  tyskerne bilen til Rognved. Prestene ble underholdt fra andre, men tida var hard. De fleste prestene kunne likevel fortsette sin geistlige gjerning.

Faren til Rannveig, Nils, hadde fått tak i kjole tøy og kåpe til Rannveigs konfirmasjon. Men søsteren Karin skulle gifte seg, og spurte om og få kjøpe det. Magna sydde om det til  brudekjole. Magna sydde om mange klær. Hun satt ofte oppe om natta og sydde. Nils måtte derfor kjøpe nytt kjole tøy , men denne gang ble det mørkere stoff. Det var jo ikke enkelt og skaffe klær og stoff da. Alt var jo rasjonert. Rannveig fikk også en ny kåpe. Karin giftet seg før Rannveig ble konfirmert.

Hans Rud ga testamenter til Konfirmantene. Da hun skulle konfirmeres, var det overhøring ene søndagen, og nattverd den neste. På overhøringen ble hun hørt i det hun hadde lært. Den 11.10 1942 ble hun konfirmert. De ble konfirmert et halvt år før da en nå. Av faren fikk hun et armbånd. Sofie, datteren til hennes onkel Olaf, ble konfirmert samtidig med Rannveig. Derfor var det ingen fra Sø-Setra oppe i Bjørkli. Men hun kan huske at Erling Bentsen («Bensin») var hos dem.

Framhaldsskolen

Høsten 1942 begynte hun på Framhaldsskolen på Skotterud. Hun er den eneste fra Bjørkeli, som har noe mer skolegang en folkeskole. Det året hun gikk der, bodde hun hos søsteren Karin og mannen hennes Dagfinn i uka. De bodde i annen etasje på kinoen på Skotterud. Den sto ved Pavelongen, bortmed fotballbanen. Nå er kinoen revet. Det hendte hun gikk ned for og se på film. En gang var hun på «Lokalet» (i lokalbakken) på Vestmarka og så film også. Det var bygd i 1909, og brant ned natten til 2. mai 1959. Hun brukte buss til og fra Skotterud. Person tog gikk ikke. Den ombygde Fiat lastebilen hadde sluttet og gå for mange år siden. Det var Jon Lia, og Karl Tuhus, som kjørte buss både før, og under krigen. Karl Tuhus hadde også en lastebil. Den gikk i kombinert folk og varetransport. Folkene satt innerst, bak på planet, og på den andre halvparten, hadde han brødkasser. Han hadde kapell over, men inngangen var ikke stengt, så brødkassene ble nok støvete.

Forbrukeren
Tyskerne holdt ikke til på Framhaldsskolen eller Middelskolen da Rannveig gikk der. De kom senere. Da slutten av skoleåret nærmet seg, tenkte Rannveig at hun måtte skaffe seg noe arbeide da skolen sluttet. Hun ordnet det slik at hun skulle jobbe på torvmyra til Marius Thorsen på Snesbøl om sommeren, og til høsten skulle hun ha «Praktikant» jobb hos Fru Herningstad. De bodde oppe på Framhaldsskolen. Søsteren Greta jobbet på torvmyra. Men uten att Rannveig visste om det, hadde faren, Nils, ordnet med jobb til henne på Forbrukeren.

I januar 1943 sto det og lese i Glåmdalen:
«Tørste sjeler på Vestmarka har i juledagene gjort  innbrudd i Vestmarka Forbrukerforening,
og stjålet melasse. Ingen tviler på at tyvene hadde skaffet seg tilfang til heimbrent
.» Dette var i julen 1942. Det var flere som ble tatt for hjemmebrenning dette året, bl.a. på Tobøl og Magnor.

Senere under vinteren 1943 sto dette og lese under overskriften «FLESKESKINKER PÅ SVARTEBØRS.» «Natt til søndag ble det stjålet to fleskeskinker og et fenalår samt noen andre matvarer hos doktor Johnsen på Skotterud i Eidskog. Lensmannen kom gjerningsmennene på sporet raskt. Det  viste seg at det var forslagne guttunger på krigsstien

Sommeren 1943 begynte Rannveig og jobbe på Forbrukeren  på Vestmarka. Det var ikke noe selvbetjening da, så betjeningen måtte finne frem vær enkelt vare som kunden skulle ha.

De som jobbet der sammen med Rannveig var:
Harald Merli, som var bestyrer. Han måtte rømme til Sverige på slutten av krigen.
Ella Tønnes, Selmer Kragebøl, Henry Harstad. De neste var ikke med hele tiden:
Solveig Krogstad, Gerd Brustad, Rolf Bråten og Kåre Langsrud. Om sommeren brukte Rannveig og ro til butikken. Båten var faren Nils sin. Da hun gikk på skolen, hadde de ingen båt.

Rasjoneringskort
Det var allerede rasjonering på mat mel, kaffe og sukker før Tyskerne kom. Under krigen ble det etter hvert rasjonering på andre matvarer, og andre varer. For og få utlevert disse varene, måtte en ha Rasjonerings kort. Det var bl.a.:

Fettkort, Gjærkort, Kaffe- og kaffetilsetningskort, Sukkerkort, og kjøpekort for grønsaker,
Strømpekort, Vedkort, Kjøpekort for brennevin og vin, Tobakskort for menn. I 1943 kunne man lese følgende i Glåmdalen 24. april:
«En stor merkesvindel er oppdaget i Eidskog forsyningsnemd. To assistenter har solgt «returmerker» fra kornprodusenter og kjøpmenn for flere tusen kroner. Politiet grep inn natt til lørdag og arresterte fem personer, Etterforskingen fortsetter.»

Sykkeldekk og bildekk, pluss en hel rekke andre varer var rasjonert. Kvaliteten på varene var dårlig. Te erstatninger kunne inneholde tørrede blader – fruktskall og også mose og barnåler.
Tyttebærlyng, mose, humle og mye annet ble puttet i snadden for og drøye på de snaue tobaksrasjonene. Kom man inn i et lokale hvor noen satt og røykte, luktet det skogbrann lang vei. Kortene hadde merker/ruter pålydende en viss mengde av sorten en skulle ha. Disse ble så klippet vekk. Så Rannveig har klippet vekke mange merker.

Avisenes byttespalter
Avisenes byttespalter var Populære. Det var jo mangel på alt mulig. [Men det var vel først og fremst i byene det var vanlig og bruke avisene] Her skal jeg gjengi et eksempel fra 8. juli 1944 (ikke Glåmdalen):
«Flott strutsefjær, ca. 60 cm. lang, kr. 35, -byttes i god fyllepenn.»
«To selskapskjolen, st. 42, kr.350, -byttes i heimavla, eller selges.»
«Et par dame fiskeskinns sko kr. 40, -byttes i Norgesglass.»
«Har ny steikepanne foe el. komfyr kr. 14,50, ønsker multer.»

Inne på Forbrukeren:
Disken på Forbrukeren var i flere vinkler. I midten var det en lemm som en kunne løfte opp, når betjeningen skulle ut og inn. På to sider av disken var det glass. forrann og oppe, så kundene kunne se varene. Det var bl.a. trå sneller, strikker, band og undertøy. Andre steder i disken var det skuffer med gryn, farin, raffinade og kaffe. Melet var i en stor kasse som ble kalt for «Mjøl bøl.» Den var delt opp, så de forskjellige sortene hadde hvert sitt rom. I kjelleren var det kjøttvarer og melk. Melken var i 50 l. spann. Da folk skulle ha melk, kom de med mindre spann, og fikk fylt opp disse.

Utenfor var det bensinpumpe. Det var to andre matvarebutikker i sentrum der på den tiden.
Da krigen brøt ut, ble det malt et Røde kors merke på taket av Forbrukeren. Dette må ha hendt en av de første krigsdagene. Det skulle fungere som et slags sykehus, i tilfelle kamper i nærheten.

Den glade nyheten om den Tyske kapitulasjonen, ble kjent i Oslo utpå dagen den 7. mai 1945. Men Rannveig, [og det gjorde nok ikke de fleste andre her heller] fikk ikke vite det før «fredsdagen» den 8. mai. Den dagen stengte de Forbrukeren, og gikk hjem. Det gjorde dem de fleste stedene.

Grenseboerbevis og reiser
Fra første juli 1940 måtte alle personer over 15 år ha Grensesonebevis, hvis de bodde øst for riksveien Mysen – Fet, og jernbanelinjen Fetsund – Kongsvinger. Passene fikk de hos Lensmannen, og kostet 50 øre. Den 1l. juli 1940 ble det opprettet en grensesone langs den norsk – svenske grensen. Den ble kalt Grensesone Øst. Personer som ikke bodde der, men ville inn i den, måtte søke. Passerseddelen kostet en krone.

Rannveig fikk sitt Grenseboerbevis den 21.05 1943. Beviset er skrevet på Tysk, Svensk og Norsk. Statsborgerskapet er Svensk, fordi faren Nils Herman Jansson aldri ble Norsk statsborger. Rannveig ble først Norsk da hun giftet seg. Fra 1943 måtte en ha reiseløyve hvis en skulle reise seks mil, eller lengre. Grenseboerbeviset hennes gir rett til og ferdes i følgende politidistrikt i Grensesone Øst: Kongsvinger, Trøgstad og Romerike.

Stedene er skrevet med tre forskjellige skrifttyper. Trøgstad er skrevet den 21.05 1943, for det er skrevet med samme penn. Grunnen til at hun skulle dit, var at hun skulle på Bibeluke der. Den dagen hun reiste, måtte hun først sykle ned til Skotterud for og hente passet. Så kunne hun sykle ned til Trøgstad. Hun var på bibeluke i Fosser i Høland og Trøgstad senere også, i 1944, og 1949. Til sammen to ganger i Trøgstad, og en gang i Fosser i Høland. Bibeluken i
Fosser begynte den 05.08 1946. Gunnar syklet også til møtene der, men det var før de hadde truffet hverandre.

Passet
Rannveig fikk pass nr: 6027. På yrke er det skrevet «Hjemmeværende.» Hun gikk kanskje på Framhaldsskolen enda, og hadde ikke begynt og jobbe på Forbrukeren. Grenseboerbeviset er skrevet ut på Lensmannskontoret på Skotterud. Sitt andre pass fikk Rannveig den 26.07 1945. Hun skulle til Uppsala. Det var utstedt av «Kungliga Svenska Beskickningen i Oslo.» I følge passet har hun et flott yrke: Nemlig «Frøken.» Hun er 159 cm. høy, har blå øyne, og mørkeblondt hår.

Uppsala
Den 04.08 1945 dro faren Nils, søsteren  Svea og Rannveig til Uppsala for og besøke Svea og Rannveigs tante, Astrid. Rannveig vekslet 50 kr. i Wärmlands Enskilda Bank A.B. i Charlottenberg. Det var fortsatt rasjonering i Sverige og Norge. Så de fikk stempel i passet når de fikk rasjoneringskort. De var to uker i Sverige.

Sykkeltur til Eidsvoll
Sommeren 1947 var den verste tørkesommeren i manns minne. Ingrid Aurbakken, Svea og Rannveig syklet en ukes tur til Hamar og Eidsvoll. De lånte telt av Gunnar. Hjem igjen tok de toget. Da Rannveig var tilbake på jobb i Forbrukeren, spurte folk henne om hun hadde hvert i Syden. Hun var jo så brun!!!

På tur med T-Forden
I 1946 hadde Gunnar og søsknene hans skaffet seg en T-Ford. Sommeren 1948 skulle Rannveig, Gunnar og Nils til Setskog og besøke Lilla og Klaus. Da de kom til Jussisvingen på Ljøner, røk det en ventil i motoren. Det ble det ingen Setskog tur den dagen.

Hun jobbet på forbrukeren til hun giftet seg med Gunnar Lindalen den 4. juni 1949. Det var ikke vanlig at kvinner fortsatte å jobbe etter at de hadde giftet seg da. Bare 5% jorde det. «Klarte ikke mannen å forsørge kjerringa, så skulle han heller ikke gifte seg», sa de gamle. Rannveig fortsatte å være vikar.

Forlovelse
Forholdet mellom Rannveig og Gunnar utviklet seg etter hvert slik at de på Rannveigs 20-års dag den 19. mars 1948 forlovet seg. Det foregikk hjemme hos Rannveig i Bjørkeli. Forlovelsesringen var av sølv. Hvis en skulle ha noe av gull, måtte levere inn gull selv. Det ble da smeltet om.

Brylupp
Rannveig og Gunnar giftet seg i bedehuset Filadelfia Vestmarka på Vestmarka den 4. juni 1949. De ble viet av Martin Holt. Han var Forstander for menigheten «Eber-Ezer Roverud». Ingeborg Bråten var konen hans. Bryllupssangen til Rannveig var skrevet av Astrid Strømstad. Melodien er Volga Volga.

Kjenner du et lite væsen,
som en pil og bue har!
Det er nesten ingen ungdom
som fra denne pil går klar.

Den har truffet mange jenter
på sin vandring her på jord.
De har byttet frøken navnet,
og blitt fruen, hustru, mor.

Rannveig hun var butikkdame,
klippet merker, veide ut.
Smilte blidt til sure kunder,
men nå er den jobben slutt!

Hun har gått inn i «skapet»,
dit hvor mange lengter inn.
Mange som er før derinne,
lengter utenfor igjen.

Rannveig hun skal sy og lappe,
dekke bord og lage mat.
Ta en stille stund med Jesus,
spille gitar, det er klart.

Begge to skal sammen virke,
føre sjeler til Guds Lam.
Være tro i Herrens gjerning,
få sin lønn av smertens mann.

Som en venneflokk vi ønsker
att det beste som vi vet.
Og det største her i livet,
hjertet fylt med himmelsk fred.

Barn:

Rannveig og Gunnar har disse barna: Geir Rune* f. 10.02 1951, Wenche* Marie f. 04.06 1952, Gunn* Evelyn f. 03.03 1954, Nils* Magne f. 01.03 1959, Bjørn Gunnar f. 12.10 1965, og Tone* Helene f. 05.11 1966.

Arbeid
Etter at Rannveig giftet seg, vikarierte hun noen ganger på Forbrukeren. Gunnar jobbet i skogen. Det var dårlig betalt. Derfor sydde Rannveig iblant klær for andre folk. Hun fikk da råd til å kjøpe nye klær til ungene. Dette var mens de eldste ungene var små. Hvert år har Rannveig og Gunnar plukket bær i skogen. Det har vært et verdifullt bidrag til matbudsjettet. I blant har de også solgt bær. Da har de kunne kjøpt seg noe ekstra som den vanlige lønna til Gunnar ikke har tillatt.
I de siste årene som faren til Rannveig levde, var hun hjemmehjelp for ham. De siste månedene frem til hans død 26. august 1977, bodde han hjemme hos Gunnar og Rannveig på det nordre rommet. Etter det så passet Rannveig datteren til eldste sønnen Rune, Siv Elin en stund. Fra ca 1980 har hun hvert hjemmehjelp for flere, og har hatt faste vaskejobber. Hun sluttet som Hjemmehjelp 31.12 1997.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: